Så er den nye regjeringsplattformen mellom H, FrP og V klar, og nå begynner det også å bli
avklart hvem som får de ulike statsrådposter.
I framleggelsen av regjeringsplattformen har de politiske
lederne hver for seg lagt vekt på at det har vært krevende, konstruktive og gode
dialoger, at hver part både har måttet gi og ta, men at resultatet er blitt
slik at det er noe alle kan stå inne for.
Fra mitt ståsted, som aktivt Venstre-menneske, har jeg
spesielt lagt merke til Venstre-lederens utsagn om å ta landet i en grønnere og
rausere retning. Det er da jeg begynner å tvile.
Etter stortingsvalget i høst fikk «pipa en annen låt» i
Venstres ledelse når det gjelder hvem man ville samarbeide med. Rett nok var
det blitt sagt at man ville være en garantist for ei borgerlig regjering, men man
gikk også svært langt i nærmest å garantere at et regjeringssamarbeid med FrP
var uaktuelt. Dette ble sagt med så stor tyngde at mange Venstre-valgkamparbeidere
(inkludert meg sjøl) la stor vekt på at
en stemme til Venstre var en stemme til Venstre og at det ble helt feil å si at en stemme til Venstre i realiteten også villle gå til FrP.
I politikken akkurat nå mener jeg det er to områder hvor god
sosialliberal politikk kan spille en avgjørende rolle; miljø og migrasjon. På det ene området –
miljø – mener jeg at Venstre i regjeringsforhandlingene på flere områder (ikke
alle) har fått godt gjennomslag og absolutt bidrar til bedre løsninger og bedre
politikk. På det andre området – migrasjon- må jeg dessverre konstatere at
Venstre har ofret dette viktige politikkområdet på samarbeidets alter.
Rett nok sier regjeringsplattformen at man skal øke antallet
kvoteflyktninger. Det er jo bra, sjøl om det i seg sjøl er en relativt liten
sak i det store sakskomplekset som heter flyktningpolitikk. På alle andre felt knyttet til innvandring er
det vel nokså klart at regjeringsplattformen innebærer en betydelig
innstramming. Spesielt gjelder dette i spørsmålet om familiegjenforening, hvor
resultatene av tiltakene som framkommer i erklæringa, veldig lett kan komme til
å svekke alt som står om integrering og inkludering. De som – på tross av alle
innskjerpinger og innstramminger – har klart å få nødhavn her i landet, må
forholde seg til svært strenge regler dersom de også ønsker å bli gjenforent
med sine familier. Dette kan lett gå ut over integreringa i det norske
samfunnet og det vil også forsterke ubalansen mellom kvinner og menn blant de
som kommer hit.
Samtidig vil det, bl.a. ut fra de internasjonale
forpliktelser Norge har inngått, være svært uheldig om et økt antall
kvoteflyktninger vil resultere at enda flere av de som kommer hit «på egen hånd»
blir returnert gjennom praktisering av et superstrengt regelverk.
Interessant er det også å registrere at på samme dag som
regjeringserklæringa ble lagt fram og
hvor det ble uttalt at man skulle øke antallet kvoteflyktninger, så uttalte
innvandringsministeren at det er etisk galt å ta i mot flere
kvoteflyktninger. Det er da jeg virkelig reagerer. Så nært som hun sitter dette politikkområdet
så må hun jo ha visst om utkommet av regjeringsforhandlingene på dette
punktet. Likevel går hun, som ansvarlig fagstatsråd, ut med et synspunkt som
står i direkte motstrid til erklæringa.
Så vil kanskje noen si at uansett hva innvandringsministeren
sjøl mener, så er hun nødt til å forholde seg til hva man er blitt enige om.
Joda, tenker jeg, det må hun nok. Men ofte virker det som at det er
innvandringsministeren som definerer hva regjeringa skal mene mer enn det er
regjeringa som definerer hva ministeren skal mene. Dette inntrykket forsterkes
jo også av at noen dager etter at disse uttalelsene har kommet, så får ikke
innvandringsministeren «smekk på fingrene» for dette, snarere tvert i mot; i
regjeringskabalen som presenteres får hun utvidet makt og myndighet på området justis
og innvandring.
Når noen Venstrefolk i forkant av regjeringserklæringa har vært
entusiastiske for regjeringsdeltakelse ut fra at i regjering kan man «temme»
innvandringsministeren, er jeg redd for at vi allerede nå ser konturene av hvem
det er som blir temmet. Og sjøl om innvandringspolitikken
fra en del andre store partier i Norge kanskje ikke er så mye bedre, så frykter
jeg at den nye regjeringas innvandringspolitikk (der hvor Venstre nå skal være
medansvarlig) ikke akkurat gir vesentlige bidrag for å løse problemene for jordas fordømte og verdens forfulgte mennesker.
På grunnlag av dette er det med smerte jeg må innrømme for
meg sjøl at jeg ikke lenger kan stå i partiet Venstre, hverken som tillitsvalgt
eller som menig medlem. Jeg er derfor ikke lenger medlem i partiet. Jeg vil likevel
sterkt hevde at det er ikke jeg som har forlatt Venstre, det er Venstre som har
forlatt meg.
Jeg vil ønske Venstres politikere alt godt med tanke på å få
fram gode resultater i tida som kommer. Det skal bli interessant å følge med,
men jeg kan ikke anbefale folk å stemme på partiet ved neste korsvei. I jakten på politisk makt har ledelsen i
partiet etter mitt syn vist at de er villige til å forhandle bort sin rolle som
ivaretaker av viktige humanistiske prinsipper i norsk politikk. Det synes jeg
er dårlig sosialliberal praksis, uansett hvor gode formuleringer som ligger i
partiprogrammet.
