Det er en strålende solskinnsdag. I ført stilig shorts
(synes jeg da) og tøff t-skjorte kommer jeg lett joggende sørover Skolegata i
Tromsø. I det jeg nærmer meg Kongsbakken Videregående skole ser jeg en stor
menneskemengde på gata foran skolen, og når jeg er helt nært drar jeg kjensel
på mange fra skihoppermiljøet både lokalt og nasjonalt: Anette Sagen, Tommy
Ingebrigtsen, Tor Zachariassen, Kjell Engen, Dag Tessem, Stein Johannesen og
mange, mange andre. «Merkelig», tenker jeg, «hva gjør de her midt på sommeren?»
Plutselig skifter været dramatisk og jeg ser at det er store
snøskavler på begge sider av Skolegata. Folka – inkludert meg sjøl - har
dessuten på seg vinterklær. Det er blitt midt på vinteren, bare sånn helt av
seg sjøl. En (jeg tror det er Tor Zachariassen) rekker meg et par hoppski og
sier: «Her har vi laga en fin hoppbakke nedover Kongeparken. Hiv på de skiene
og prøv!»
Hoppe nå? Jeg spenner på meg skiene, tar fraspark, setter
meg på huk og styrer mot skihoppet som er bygd opp midt i bakken. Plutselig er
jeg i lufta. Jeg legger skiene ut i en skikkelig V og legger meg framover mens
jeg stiger, stiger, stiger til værs. Så ligger jeg heilt i ro og flyter i
lufta. Med hodet mellom/under skituppene slik som Domen Prevc og med kroppen like
urørlig som Johann Andre Forfang ligger jeg der og duver i lufta, høyt over
bakken. Jeg svever! Noen bymåser svever ved sida av meg, men så får de øye på
en kebab nede på gateplanet og de forsvinner like fort som de kom.
Jeg passerer Kongestatuen og ser at gammelkongen vinker til
meg. Så krysser jeg Vestregata, flyr over høyhusene i Sentrum Terrasse, krysser
Grønnegata og Storgata, hvor en bråte mennesker står og ser opp mot meg. De kommer med høye hurrarop og vinker med
norske flagg som om det skulle være 17. mai.
Jeg flyr fortsatt. Det er så jeg ikke verken kan eller vil
lande. Så hører jeg musikk. Nede på bakken like ved Storgata står Jan Garbarek,
Mari Boine og Marit Sandvik og spiller, synger, danser (jaja ikke Jan G, han
står der like rolig som alltid) på en måte som gjør at jeg får samme følelsen
som å være på konsert med disse: nå håper jeg at dette aldri skal ta slutt!
Jeg flyr over Domkirka og ser at den unge Peter Wessel
Zappfe henger i urviserne på yttersia av tårnet. Også han vinker til meg og jeg
ser at han blinker bak tjukke brilleglass. Så gjør jeg meg klar til landing, like ved støtta av Roald Amundsen nede på
Prostneset.
Men idet jeg skal til å gå inn for landing får jeg ny
oppdrift og jeg strekker meg videre ned mot dampskipskaia, der hvor hurtigruta
pleide å ha anløp før de flytta det til den nedlagte marinebasen på Olavsvern.
Der, helt nede på kaia er det anlagt ei stor slette. For enden av sletta er det en stor haug,
nesten som slettene i Bak-Olsen og i Bergiselbakken i Innsbruck. Jeg skjønner
at nå må jeg lande ellers så havner jeg i havet. Jeg slipper meg derfor ned og
tar bakken brått og brutalt. Knærne svikter i det voldsomme trykket som oppstår
og jeg siger nesten helt sammen. Men ikke helt; jeg faller ikke. Jeg er helt
nedpå hælene og så klarer jeg med stor innsats å reise meg opp.
Dæven det gjør ondt! Det verker noe aldeles forferdelig i
hele kroppen og spesielt i knærne. Tårene spruter ut av øynene mine, både pga.
smerten og på grunn av gleden over å ha gjort et skikkelig skihopp. Samtidig renner svetten i like strie strømmer
som tårene. Jeg føler meg heilt utslått. Likevel må jeg utstøte et høyt gledeshyl; jeg
gauler så høyt jeg kan. Det ljomer over heile byen.
Gjennom tårene ser jeg oppover mot skihoppet, og jeg ser at
to personer tar på seg randonne-ski og kommer kjørende ned mot meg. De tar noen
vakre svinger før de til slutt svinger rett foran meg.
«For et skihopp! Det var fantastisk!» De roper i kor og sier
at det er det beste skihoppet som noensinne er prestert. Så sier de at det er to
gamle ski- og turnkjemper fra Tromsø (Engen-brødrene) som nå til høsten skal
starte kurs for å utvikle spenst, styrke og kroppsbeherskelse. Hvis jeg deltar
på det kan jeg få slik stabilitet at jeg kan kvalifisere meg til neste års
vinter-OL som skal arrangeres på Svalbard.
Jeg er veldig i tvil og sier at jeg tror jeg skal nøye meg
med dette ene hoppet. Ikke for det; det kunne vært artig å delta i OL, men jeg
tror at en gjentakelse fort kan bli en fiasko. Dessuten vil det sikkert gjøre
ondt det også; etter den søte kløa kommer alltid den sure svia!
Så våkner jeg plutselig av at noen røsker i meg. Jeg ligger
i senga, bader i svette, kroppen er mørbanka og en hammer slår inne i hodet
mitt. Det gjør jævlig ondt, også i våken tilstand. Så
snakker ho til meg. «Jeg tror du er blitt sjuk», sier ho. «Veldig sjuk», sier ho.
«Kom så kjører jeg deg til sjukehuset.»
