Himmelen er blå - himmelen er grå

Først leste jeg teksten. Det var en fin tekst, om krigsruiner på ei strand i Hellas, om en flyktning som sitter på stranda og venter på å komme seg videre nordover – vekk fra krig og elendighet, og om en norsk turist som går på stranda  og som synes at hun har alt som trengs. En djup, vakker og tankefull tekst.

Så hørte jeg musikken. Det var fin musikk, bossa så det holder. Svingende, meliodiøs, dansende. Det var  lett, vakker  og fengende musikk.

Så tenkte jeg: Dette var jo fint hver for seg, men hører det sammen? Har det ikke vært mer passende med «lett tekst til lett musikk» eller «djup musikk til djup tekst»?

Så hørte jeg tekst og musikk sammen en gang til; jeg hørte låten.

Låten -  «På et nes ved Isodoros» - er en av mange låter som kommer på Marit Sandvik sitt nye album «Gå, sveve», med tekst og melodi laget av min venn Brynjulf Bjørklid. Her er det flere høydare, som f.eks.  «Fly mæ hjem» og «Vintervenn», som begge har vært gitt ut som singler tidligere.  Det er et veldig bra album, med mange gode låter. Denne låten er kanskje den mest risikofyllte, i og med at tekst og melodi brytes så tydelig som det gjøres. Men etter mitt syn er det den beste låten og er rett og slett en genistrek i sin «djupe og lette» form. På den måten gir låten en tankefull og virkningsfull kommentar i debatten  knyttet til den største flyktningekrisa verden har sett på lang tid.

Så synger Marit så flott og så spiller musikerne så bra.

Det er en fantastisk og veldig relevant låt.