I førjulstida flommet det over av julekalendre av ymse slag
på nettet. Språkrådet er en av de som har laga en kalender hvor man skulle velge
riktige ord, uttrykk og språkføring. Den skilte seg litt ut fra de andre, og
det var artig å prøve seg på denne. Den illustrerte noe av det spennende, rare og
interessante med fenomenet språk. I den anledning laga jeg ei lita
fortelling som omhandler noe av dette - på min måte:
…………………………………………………………………………………………………………
Kari og Per så dagens lys omtrent samtidig, og de hang
sammen som erteris i hele oppveksten. Per var en skikkelig rabbagast mens Kari
var et fruktfat av de sjeldne. I ungdomsårene ble Per en ordentlig
kubikksjarmør mens Kari var hans faste eksosrype. De blei tidlig bukseforlovet
og etter ei tid ble de også smidd i hymens lenker. Hvetebrødsdagene kom så med sus
og dus, men da de kom tilbake til striskjorta og havrelefsa, kom utfordringene
som perler på ei snor. Kari ante ugler i mosen og spurte Per rett ut om han hadde
svin på skogen. Men ordene hennes falt på steingrunn: «Nå synes jeg du maler
fanden på veggen», sa Per. «Jeg er bare en glad laks og du går rett på
limpinnen.»
Kari tygde på svaret, men hun syntes at ekteskapet var
kommet litt skeivt ut og lurte på om hun hadde tatt seg vann over hodet med å
leve sammen med en Don Juan. Så etter ei stund slo hun i bordet igjen og sa:
«Per, du gjør hele samlivet vårt en bjørnetjeneste. Hvis du fortsetter slik så
er det spikeren i kista for oss to.»
«Herre min hatt, jeg synes det er litt
hakk i plata», sa Per, «din forvrengte magefølelse over hva jeg gjør går jo som
en rød tråd gjennom hele din tilværelse. Men jeg melder ikke pass. I stedet for
at vi går rundt grøten eller at jeg tar beina på nakken, synes jeg at vi skal ta
ondet ved roten. Jeg ønsker ingen hestehandel mellom oss hvor vi begynner å anklage hverandre hvem som vil
stikke av med brorparten. Kan vi ikke søke litt hjelp for å rykke tilbake til
start. Det blir nok et langt lerret å bleke, men likevel …?»
Kari hadde mest lyst å gi Per ei kald skulder, men dette kom
jo som julekvelden på kjerringa. Hun utbrøt: «Nå står ikke verden til påske». Hun
hadde jo mange ganger lurt på om hun hadde kjøpt katta i sekken, men nå skjønte
hun at hun måtte smi mens jernet var varmt. Per sitt forslag kom i grevens tid,
nå virket det jo som problemene dem imellom hadde vart helt siden arilds tid.
Så da mora slo på tråden litt seinere (Kari hadde fortalt henne
at de ikke var helt på bølgelengde) så løftet hun røret og sa med grøtet
whisky- stemme til mora, som nok var noe tæret av tidens tann: «Er du blitt
klin kokos? Per er en krumtapp i mitt liv og vi skal vel komme oss gjennom
denne flaskehalsen. Hva sier du ??? Gamle
Adam og gamle Adam, fru Blom!!! Nei snarere tvert i mot; for meg er han rosinen
i pølsa!» Så slengte hun på, gikk inn på
det aller helligste, satte seg på ramma og satt der lenge og vel før hun trakk
i snora.
…………………………………………………………………………………………………………
Det var
teksten. Så mine «julekalenderspørsmål»:
- Skjønte du ordene i teksten ?
- Skjønte du meninga i teksten ?
- Synes du jeg koker suppe på en spiker her, eller blir det smør på flesk (Perler for svin er det i alle fall ikke)?
Og er det noen som tenker på om jeg har en god eller en dårlig penn når jeg skriver dette, kan jeg opplyse at teksten er skrevet på en datamaskin.
