«Huff det er jo ille», tenker jeg mens jeg en lørdags
formiddag leser i Nordlys på nett. Under
øverste overskrifta, som er lik tittelen på dette innlegget: «Syklist påkjørt
av bil i Finnmark», står det om en slik hendelse. Litt lengre ned i teksten framkommer det
imidlertid at det skal ikke være personskader og at det var den påkjørte sjøl
som meldte fra om dette til politi.
«Jaja; det er jo bra at avisa dekker noe av det viktige som
skjer i vår langstrakte landsdel», tenker jeg, «avisa er jo ei regionavis og må
jo dekke viktige saker både i Finnmark, Troms og Nordland.»
Men hva er så de viktige sakene? At folk får riper i
billakken, ødelagt sykkelen eller flis i fingeren kan vel neppe være av
spesielt stor viktighet. Likevel er det kanskje enkelt å skrive om det, sjøl om
det kan virke noe trangviksk over hele greia. Nordlys skriver nå om slike saker
likevel.
Det er kanskje mye vanskeligere å dekke viktige saker som
skjer i landsdelen. Samtidig med denne hendelsen som Nordlys rapporterte, gikk
det av stabelen en rekke kulturarrangementer
siste helg: Varangerfestival i Vadsø,
Kalottspel i Målselv, ny Jazzfestival i Tromsø, og sikkert andre også. Alle med
program bestående av artister av topp internasjonal/nasjonal klasse: Jan
Garbarek, Trilok Gurtu, Jan Garbarek, Sarah McKenzie, Odd Norstoga, Guro von
Germeten, Hot Club de Norvege, Nils Petter Molvær, Stein Torleif Bjella m. fl. Sammen med fremragende artister og aktører fra
vår egen landsdel; Kari Bremnes, Ola Bremnes, The band called Oh, Violet Road,
Elle Marja, Tonje Unstad, Ska Patrol og mange andre. Flere av disse på et internasjonalt/nasjonalt
nivå som ikke står tilbake for de som er nevnt her tidligere. Sist helg «kokte det» med kulturarrangementer i landsdelen;
arrangementer som presenterer kvalitet, som samler mange mennesker og som
bidrar til å gi folk noe av det «løftet» som skal til for regional utvikling,
slik det snakkes om i artikler,
kommentarer og på konferanser både her og både der i heile Nord-Norge. Men det
har stått lite eller ingenting om dette i Nordlys.
Tidligere i sommer var det tilløp til en debatt om hvordan
kulturstoff blei dekket av Nordlys, den gang i forbindelse med Festspillene i
Nord-Norge. Og da var vel svaret omtrent som nå; like lite dekning da som de
forestående DAB-sendinger har i området rundt Treriksrøysa. Redaktøren i
Nordlys svarte med et interessant innlegg hvor han erkjente behovet, men ba om
penger fra det offentlige for å kunne ivareta dette.
Redaktørens svar synes jeg var meget interessant og passivt.
Nordlys er jo på mange måter ei veldig bra avis, og på noen områder har de
brukt samfunnets behov for god informasjon på en strategisk måte også for
avisa. Jeg tenker spesielt på Nordnorsk debatt og på Nord24, hvor det slettes
ikke har vært åpenbart at disse områdene kunne gjøre avisa mer attraktiv og aktuell.
Nå skal jeg ikke uttale meg om de forretningsmessige sidene ved dette, men at
Nordlys er blitt ei bedre avis gjennom dette, synes jeg er nokså klart.
Men altså ikke innen kultur; her har man på det nærmeste
flagget ut og overlatt kulturdekninga til de mer lokale avisene. Så fokuserer
avisa heller på viktig regionalstoff som informasjon om sykkelkollisjoner og
andre alvorlige tildragelser.
«Ja,ja, det kunne vært verre», tenker jeg. «Når det gjelder
nyhetsdekninga kunne det kunne stått at syklisten nesten ble påkjørt, for han ble
jo tross alt påkjørt. Innen kulturdekninga derimot, kunne det knapt vært verre»,
tenker jeg.
Så er jeg jo på ingen måte habil i en slik kommentar som jeg
her kommer med. For det første har jeg jo vært så heldig å få en slags status
som mer eller mindre fast spaltist i Nordlys, så når jeg skriver dette kan det
jo betraktes som om ikke å drite, så i alle fall å fise, i eget reir.
For det andre er jeg styremedlem i Tromsø Jazzfestival og kan
jo anklages «for å snakke for mi sjuke mor» (sjøl om målet med dette ikke er at
festivalen skal få fast spalte i avisa). Dette har ikke på noen måte har vært
diskutert eller behandlet i festivalstyret eller andre organer i festivalen.
Det er kun diskutert mellom meg og meg sjøl og står heilt og holdent for egen
regning.
Begge disse inhabiliteter får nå stå sin prøve; jeg ville
ment det samme om jeg hverken var styremedlem, spaltist eller spaltet person.
Mitt grunnlag for å skrive dette er et ønske om at landsdelens viktigste avis
også skal dekke kulturstoff i regionen kritisk-konstruktivt, på en strategisk
viktig måte både for seg sjøl og for samfunnet. Uten først å rope på penger fra staten.
