Mens jeg sitter på hytteverandaen og nyter en kopp
kruttsterk kaffe og spiser ei Balsfjordlefse av det heilt suverene slaget,
hører jeg sauer som breker og sauebjeller som klinger om kapp med hverandre
oppe i skogen. Lyden blander seg med fuglesang og fossedur; sammen utgjør dette
en vakker natursymfoni som jeg kan oppleve fra min orkesterplass.
Jeg blir i godt humør av å sitte og tenke slik. Tenke på at
sauene gir mat, de gir klær, de sørger for at skogen ikke gror igjen, og de utnytter
noen av de enorme ressursene som ligger i utmarka. Slik at vi kan spise sunt,
godt og smakfullt. Fårikål, høstens
ubetingede favoritt. Pinnekjøtt, hva vil ei jul bli uten? Og i påsken er jo
lammesteika viktigere enn skiføret! «Det er bra at vi har sauehold», tenker
jeg.
Så tenker jeg litt på sauebøndene også. Utsagnet om at
«sauer er ålreite dyr», kan jo i stor grad rettes mot sauebønder også:
«sauebønder er ålreite folk !» For det er de; hardt arbeidende, nøysomme, ærlige,
hyggelige. Kanskje nettopp det at de arbeider med dyr gjør at de blir ålreite
folk ?
Det ryker fortsatt av den varme kaffen, men uten at jeg har
sett det er det er kommet ei flue opp i koppen. Jeg slurper i meg en ny
munnfull som jeg må spytte ut like fort som den kom inn. Hark! Plutselig synes jeg at kaffen ikke smaker
spesielt godt.
Men det er jo noen sider med saueholdet som kanskje ikke er
fullt så rosenrødt og idyllisk. Ett er jo at sauer ligger langs veiene og
driter så mye at til og med skarve grusveier kan se ut som at de er
nyasfaltert. Og de kan løpe ukontrollert ut i veien og skape farlige
situasjoner for både seg sjøl og for bilister.
Og så kan jo sauene trenge seg inn gjennom gjerder og komme inn på
innmarka hvor de kan spise opp både nytte- og prydvekster som folk møysommelig
har planta og stelt.
«Men dette kan vel løses nokså greitt ved å sette ned farta,
gjerde inn evt. hageplanter og bare la
sauedritten ligge på veien, den gjør nå ikke noen stor skade», tenker jeg.
Men så begynner jeg å tenke på sauer og rovdyr, og på alle
oppslag i media om sauer som er tatt av jerv, gaupe, bjørn, ulv og ørn. Det er jo trist, men kan man egentlig forvente
noe annet når man slipper sauer ut i skogen og på fjellet på våren og håpe at
de kommer tilbake på høsten? Og når
sauer blir tatt så brukes dette ofte som argument for en aggressiv
rovdyrpolitikk som i størst mulig grad skal fjerne viktige rovdyr fra vår
fauna.
Jeg får en parallelltanke til debatten om pelsdyroppdrett,
hvor det med styrke hevdes at man kan ikke ha et dyrehold som behandler ville
dyr som tamme dyr i bur. Det er ikke
dyrevelferd, pelsdyr er jo ikke tamdyr. Men hva med det motsatte da? Å behandle
tamme dyr som ville dyr, slippe de ut i naturen og håpe at de skal klare seg i
alle de utfordringer som de møter der. Det
kan jo heller ikke være dyrevelferd, sauer er jo ikke villdyr?
Så blir jeg sittende der med et forferdelig dilemma. På den
ene side respekt for sauebønder og den jobben de gjør med å produsere
høykvalitets kjøtt og klær, på den andre sida respekt for naturen og at ville
dyr i naturen faktisk er villdyr.
Er så dette en uoverkommelig motsetning? Jeg tror ikke det.
Jeg tror at samfunnet samlet må verdsette viktigheten av at vi har både
sauedrift og villdyr. Så må ikke kostnadene med tap av sauer påføres hver
enkelt sauebonde. Men kanskje aller viktigst; sauehold må kunne drives ut fra en erkjennelse om at det er
tamme dyr som går i en vill natur og at vi ønsker både husdyrhold og vill
natur/ville dyr. Da krever det andre
tiltak enn bare å skyte ville dyr som lever etter sine instinkter. Gode
forebyggende tiltak vil nok koste penger, men det er penger som vi – dvs.
samfunnet og ikke den enkelte sauebonde – må betale. Og så er det sikkert ingen enkel quick-fix,
men ei stor utfordring angående hvordan
man skal kunne gjøre dette. Men det må nå være mulig ?
Så tar jeg en ny stor slurk av kaffen. Den er blitt bedre nå.
Men jeg tenker fortsatt.
