Minneord i Per Bangsunds begravelse 15. november 2013
Av Arne-Wilhelm Theodorsen
Per.
Da du blei født va æ 24 dager gammel og æ fikk meg en venn. Vi hang tidlig sammen; først i barnevogn -
seinere klarte vi oss sjøl. Vi stakk av
inn i skogen og kom gråtende hjem etter å ha møtt store flokker av ville løver,
elefanter og tigre som skulle spise oss opp. Vi brøt oss inn i naboens
dukkestue, kledte av oss og konkurrerte om hvem som kunne pisse høyest på
veggen. Vi satt hjemme hos dæ og leste Sportsmanden om finalen i VM i fotboill
i 1958 mellom Sverige og Brasil, der Brasil vant 5-2. Våres helt het Garrincha. Mannen som bare
spelte og dribla. Han va ikkje så nøye med å skåre, sånne enkle oppgava kunne
han Pele ta sæ av. Han Garrincha spelte. Bare navnet hannes va et dikt , en
roman, et eventyr.
Vi gikk på TIL kampa.
Og der hadde vi åsså en helt, Svein Robertsen, vår Garrincha. Med høyhalsa kvit genser under
TIL-drakten, Elvis-sleik og dribleegenskaper. En gang på tidlig 60-tall, da
Harstad IL var så suveren at det bestandig bare va spørsmål om kor mange mål
dæm ville slå Tromsø med, så vant TIL 6-1 eller 6-2. HIL-laget tok hurtigruta
hjem med nasen foill av grus etter å ha blitt roinnspelt av han Svein Robertsen.
Vi levde et fritt liv; en guttegjeng som bodde heilt nært. En
gang dro vi på fesketur med robåt i Sandnessundet. Vi tok gammelbåten til
bestefadern og rodde langt ut og feska
taregjedd. Redningsvest va ikkje oppfunnet på den tida. Da vi kom på land igjen
så klarte ikkje vi småguta å trekke opp den tunge båten. Vi gikk derfor opp på
veien, stoppa noen tilfeldige som kom forbi og fikk hjelp. Så gikk vi hjæm og
fikk pølsa tel middag. Fisk likte vi ikkje.
Vi begynte på realskole/gymnas og fikk andre interessa og en
gryende opposisjon mot det bestående. USA-imperealismens herjinger i Vietnam
gjorde oss skikkelig opprørt. Minst like
uforståelig va at vår foreldregenerasjon enten støtta dette eller stilte seg
nokså likegyldig. Det la starten for ei
grunnleggende radikalisering kor Vietnam sto i fokus, men kor også andre saka i
utenrikspolitikk, skolesystem, kapitalisme, klassekamp og så videre fikk større
og større oppmerksomhet. Vi begynte å lese anna enn sport. Bl.a huske æ at vi
leste Vaino Linna og Miguel Angel Asturias. Og så hørte vi på musikk. Joda
sjølsagt va det Paul, Ringo, George & John, men det blei mer åsså. Det va Animals,
og Temptations, og det va blues. Æ huske spesielt at vi digga Elmor James «Dust
my broom» og en blind folk-blues artist som het Sonny Terry: Oh what a beatiful
city.
Men vi gikk no ikkje rundt som nån hengehoda heller. Nei vi
kunne kombinere fæst og opposisjon. F.eks va vi jo mot alt som het religion så det hendte ofte
at vi skulka religionstiman. En gang
gikk vi på ølhallen og tok oss ei øl mens vi skulka.
Og da vi va ferdig med gymnaset skulle det være en fin fest
for foreldre, avgangselever, klasseforstandere og skolens ledelse. Med damask
på bordet, høye glass, penklær og taler. Dit dro ikkje du & æ. Vi fylte en
robåt med bayer, berter & børst og
rodde tel Grindøya kor vi feira i fri luft.
Så skilte vi lag og gikk hver tel vårt. Du blei trikkesjåfør, journalist, tidskriftsredaktør
osv, mens æ va evighetsstudent og studentaktivist på det røde universitet i
nord. Du blei ekspert på nynazistiske miljøa i Norge, mens æ krangla med han
Willy Haugli, som va universitetsdirektør i
Tromsø på den tida. Vi hadde bare sporadisk kontakt. Men så - i godt
voksen alder fant vi frem til hverandre igjen. Vi møttes, va i selskaper i lag,
vi diskuterte, utveksla ideer, snakka og hadde det fint. Det va ikkje bestandig vi va heilt enig.
F.eks. fildeling og Pirate Bay; mens det tidligere va du som uten tvil va den mest
radikale av oss, så va det kanskje slik at no va det litt motsatt Men uansett ka vi gjorde og diskuterte, va
det bestandig artig å snakke sammen og kunne
æ på det nærmeste kunne føle at vi hadde kjent hverandre sia vi va født.
Og så samarbeida vi litt faglig også. En gang du var i
Tromsø i en slik sammenheng så gikk vi en tur på G etterpå. Tok oss nån øl,
prata og diskuterte, traff folk. Og da dæm begynte å blinke med lysan sto vi der tre
gamle klassekamerata sammen med nån stilige damer fra den tid vi gikk på skolen.
Den ene sa at ho hadde en dunk rødvin hjemme og at vi kunne dra hjem tel ho.
Det gjorde vi; vi drog dit, vi tømte
dunken, diskuterte meninga med livet, og
det va nesten som back in the sixties/seventies.
Langt utpå morran en vanlig torsdag i vakla vi hjemover, tok
hverandre i handa og sa hadet- vi var
vel aldri nån klemmera- og du sa: «Dette va bra. Det va fantastisk. Kunne aldri
skjedd andre plassa enn i Tromsø.»
Da datt plutselig en gammel folk-blues låt ned i hodet mitt:
Beautiful City. Kanskje du hadde rett
Per, kanskje det bare kunne skjedd i
Tromsø. Kanskje dette er Tromsø; beautiful city. Ikkje bare fotboillag, Grindøya, ølhallen, midnattsol og mørketid, nordlys, måsegg,
kobbesveiva, mydlandpølsa og mackøl. Men mest folkan i byen. Sånne folk som dæ;
for mange av oss va du en person som gjorde Tromsø tel beautiful city, både da
du bodde her og etter det.
Det er kanskje en floskel å si at sjøl om du e borte så e
vårt vennskap evig og vil aldri
forsvinne. For samtidig kjenne æ at æ har mesta nokka vesentlig. Æ har mesta en
viktig del av mæ sjøl.
Ha det Per. Og takk. Fra alle Tromsø-venna; takk skal du ha. Takk for a beautiful city.
