Steike, det gjør ondt. Så ondt at æ ikkje klare å holde auan åpen. Æ klare heller ikkje svare når kompisen min spør om det gjør ondt. Æ bare ligg der på magen og stønne og pæse. Etter hvert går det over, smertan forsvinn og når æ åpne auan ser æ rett ned i et speilbilde av mæ sjøl. Det svir fortsatt i brøstbeine og det er like før tunga frys fast i stålisen her æ ligg på isen på Skogfjordvatn en kald og snylaus vinterdag ……
Det hadde sæ altså slik at æ gikk rundt og venta og tenkte: kommer det ikkje sny snart? Og mange med mæ gikk rundt og venta og tenkte og tenkte og venta på at det skulle bli skiføre i fjellet. Men det kom ikkje sny. Langt ut i januar var det fortsatt sånn at skulle man gå på ski måtte man nesten ha snyen med sæ i sekken. Men kaldt var det; iskaldt. Og når det e kaldt og når det ikkje e sny da blir det is på vatnan. Og kan man ikkje gå på ski kan man kanskje gå på skøyte? Tenkte æ.
Så æ kontakta en turkompis, eller va det kanskje han som kontakta mæ? I alle fall blei vi enige om å forsøke isen på Skogsfjordvatn en kald og klar lørdags morran. Vi heiv oss i bilen og da vi bikka over toppen på Grønliskaret ……………………! For et vatn! For en is! For et føre! Skogsfjordvatn , here we come!
Vi parkerte bilen, tok på oss skisko, snørte de ganske nye turskøytan på skoen, tok på ryggsekken, justerte stavan. Og så begynte vi å gå. På skøyte! I begynnelsen forsiktig og stavranes; mer enn en gang var det på nippet til skikkelig tryning eller skikkelig rævplask, men vi holdt oss på beinan. Så vidt det va. Etter hvert begynte balansen å komme, både fraspark, beinføring, armbruk og vektfordeling fungerte bedre og bedre. Så begynte farta å komme også. Gradvis mer og mer fart. Og til sist: førr ei fart!
Og for en is! Som mørkt, blankt og glatt stål lå den under beinan og under skøytan. Når æ bøyde mæ framover kunne æ se mitt eget speilbilde i isen. Ei stund syns æ at æ likna både Kuppern & Hjallis&Fred Anton Maier der æ gikk om kapp med mitt eget speilbilde.
Og så alle sprekkan i isen! Is er vel et materiale som heile tida beveger sæ, utvide sæ og aldri ligger heilt stille. Heller ikkje her på Skogfjordvatn lå den stille. Den bråkte nokka forferdelig! Det drønna under beinan. Ikkje bare svake lyda, men av og til skikkelige tordendrønn; det rett og slett smalt i isen. Det ga en følelse av at isen kunne gi etter eller forsvinne i lause lufta. Men sånn var det ikkje. Isen blei jo bare tjukkere og sterkere heile tida. Når det drønna slik kom det også sprekker i isen. Noen ganger kunne vi se sprekkene nærmest løpe over isen i ei forferdelig fart. Det virka både sikkert og usikkert på samme tid og gjorde opplevelsen enda mer intens.
Og det va ikkje bare vi som speila oss i isen. Fjellan, sollyset og alt rundt vatnet va liksom dobbelt; vi så det både når vi så opp i lufta og når vi så ned i isen. For en opplevelse! Lyd & lys, farger & fart, balanse & beherskelse, skøyter & stål. Alt blanda sæ i en kakafoni av opplevelsa og følelsa.
Men så var det dette med sprekken. Vi skjønte jo fort, ikke minst gjennom noen «nesten-så-æ-stupte» opplevelsa, at sprekken måtte krysses på tvers, ikke på langs. Ei skøyta som står fast i et langsgåanes spor, den står virkelig fast. Ikkje mye fart framover der i gården, nei. Men massefarta (= vekt x hastighet) avtar ikkje like raskt. Og da ……………
Så da æ etter et par timers skøyting, passe trøtt i beina og passe full av sanseinntrykk i hauet, ikkje lengre var like oppmerksom på alt som suste forbi under beina, så sto æ plutselig heilt fast. Og like plutselig så lå æ der. Og like plutselig va æ ikke stand til hverken å tenke eller se eller snakke. Bare til å stønne, puste, pese og ynke mæ. Det gjorde steike ondt i brøstbeinet.
Men det gikk fort over, veldi fort. Etter noen minutter kjente æ nesten ingenting, æ var raskt på beina igjen og noen minutter etter det va smertan heilt borte og æ suste æ påny over den mørke, blanke og glatte isflata. Litt mer observant og litt mer bevisst på alle sprekken . Men med den samme farta og den samme sterke opplevelsen av natur, lys&lyd, farger & fart, bevegelse & balanse, skøyter & stål.
Det va en fantastisk tur, det va en fantastisk opplevelse. Vi va flere tima på isen. Det va rett og slett fantastisk. På hjemveien kjente æ at det var no litt ømt i brøstbeinet likevel. Og da æ morran etterpå måtte nyse så skjønte æ at også kroppen min va blitt en del av den fantastiske naturopplevelsen. Det va fortsatt litt ondt i brøstbeinet. Men seinare i uka da snyen endelig kom, va det nesten så æ tok mæ i å tenke at «kunne snyen ikkje ha venta litt tel, så kunne æ fått mæ enda en skøytetur på den mørke, hårde og glatte stålisen på Skogsfjordvatn». At æ slo mæ litt gjorde jo ingenting. For man må jo tåle å slå sæ littegrann skal man oppleve nokka så spesielt som å gå på vatne.
