Mandag 6. februar er det en interessant artikkel i «Nordlys» om at Facebook nå etablerer sitt første serverområde utenfor USA. Anlegget skal ligge i Luleå i Nord-Sverige. I avisartikkelen står det bl.a:
«I Tromsø kjemper politikere, næringsliv, TIL og RDA-styret for å bygge en innendørs fotballbane. Ingen vet om de vil lykkes. I Luleå bygger Facebook en serverhall som er fire ganger så stor som en fotballbane.»
Det er ei interessant sammenlikning. Men problemet er nok verre enn det avisa beskriver. Vi kan vel ikke skylde på TIL eller RDA for at hele landet som sådan ikke har fulgt med i timen, for å si det slik:
Det er jo toppers at svenskene har gjort seg attraktive for ei slik etablering, og enda bedre er det jo at det skjer hos våre gode venner på Nordkalotten. Gratulerer til Luleå! Men hva er det som gjør at dette skjer i Luleå og ikke hos oss? Hva er det som gjør at ikke vi nordbaggare kan melde oss på i en slik internasjonal konkurranse i det framtidige globaliserte næringslivet?
For det første: Det må ha vært gjort godt arbeid av næringsliv og myndigheter i Sverige og Luleå for å tiltrekke seg Facebook. Alle gode ideer og initiativer krever av at det er noen ildsjeler som brenner for saken, og det har sikkert vært tilfelle i denne saken. Utover det: Hva er grunnlaget for utbygginga? La oss se på argumentene som framkommer i artikkelen og sammenlikne med forholdene i Nord-Norge.
· Kompetanse ved Luleå Tekniske Universitet: Universitetet i Tromsø (+ Høgskolen i Narvik) har vel minst like stort faglig miljø som i Luleå, både i tekniske fag og i samfunnsfag?
· Tilgang til store arealer: Er det ikke store områder tilgjengelig både i Tromsø og nabokommunene?
· Kaldt klima sparer behov for kjøleanlegg : Vi burde vel ha det kaldt nok?
· Vannkraft sikrer god tilgang til miljøvennlig energi : Det renner jo mye vatn i rør også her!
· Svært lite jordskjelvaktivitet : Det har vel ikke rista i Tromsø siden man sprengte i tunellen?
· Politisk stabilitet: Forskjellene i norsk politikk er stort sett at partiene har ulike navn. Det er vel ganske forutsigbart også her?
· Engasjert lokalt næringsliv: Jess, sjøl om «Nordlys»-artikkelen ironiserer over dette. Likevel; i mange høve kunne man kanskje ønske at næringslivet ikke bare fokuserte på å få rammevilkår tilpassa gårdagens industrisamfunn men mer på framtidas informasjonssamfunn. Noe å lære av næringslivet i Luleå?
· Sverige har meget gode fiberoptiske linjer: Her er det vi stryker! Sverige har over en tidsperiode investert tungt i ny telekommunikasjonsteknologi basert på fiber. I Norge har vi vært mest opptatt av å tyne effekten ut av gamle koppertråder, hesjetråder og andre steinalderteknologier.
Så dessverre: Fokuset hos oss har i stor grad vært rettet mot håpløse og ulønnsomme infrastrukturtiltak som jernbane til Nord-Norge, supertog i Sør-Norge, kaireperasjoner, asfaltering av hullete riksveier, bygging av butikksentra a la det svenskene gjorde på 60-tallet osv. Fokuset har i stor grad vært mot å finne ut hvordan vi skal løse gårdagens utfordringer i stedet for å legge til rette for morgendagens næringsliv. Dette gjelder ikke bare i Tromsø; dette er etter min mening en nasjonal utfordring.
Og våre gode naboer? Se på Finland. Etter Sovjetunionens fall var de nødt å finne en ny vei. I stedet for å løse de store utfordringene i det tradisjonelle næringslivet (=treindustri), satte de et kjempestøt inn på å utvikle programvare, elektronikk og mobilkommunikasjon på en måte som gjør at Finland nå i stor grad framstår som Europas «Silicon Valley».
Se på Sverige, som gjennom å satse på en avansert telekom infrastruktur, nå etter ca 10 – 15 år er i ferd med å trekke til seg store internasjonale etableringer. Eksempler her er både i Midt-Sverige, hvor bl.a. telekomløsningene mellom testbaner og bilfabrikker har vært en viktig faktor for etablering av avanserte testbaner for Europas bilindustri, og nå i Nord-Sverige med driftinga av Facebook.
Forretninga på investeringene kom ikke med en gang. Det har tatt lang tid og det er fortsatt mye igjen. Men begge land har tatt viktige steg på veien mot å finne sin plass i et lønnsomt, internasjonalt og moderne næringsliv.
Og hva skal så vi gjøre da her i Norge? Kanskje vi ikke skal bry oss i det hele tatt. Kanskje vi bare skal forholde oss rolig og la ting bli som de blir. Oljen er jo der og den kommer uansett. Vi andre trenger ikke gjøre noe annet enn det vi og våre forfedre og formødre har gjort før oss?
Eller skal vi forsøke å rette oss inn mot ei ny tid, nye oppgaver og et nytt næringsliv? Da vil vi fortsatt trenge en avansert telekom infrastruktur som er rimelig å bruke. For over 10 år siden raste det en heftig diskusjon om utbygging av breibånd i bygd og by over heile landet. Situasjonen i dag er bedre enn den var da, men vår svenske venner viser at på tross av det er vi fortsatt håpløst akterutseilt. Kanskje vi bør blåse liv i en ny breibåndsdebatt?
