Wakin' on frozen water

Steike, det gjør ondt. Så ondt at æ ikkje klare å holde auan åpen. Æ klare heller ikkje svare når kompisen min spør om det gjør ondt. Æ bare ligg der på magen og stønne og pæse. Etter hvert går det over, smertan forsvinn og når æ åpne auan ser æ rett ned i et speilbilde av mæ sjøl. Det svir fortsatt i brøstbeine og det er like før tunga frys fast i stålisen her æ ligg på isen på Skogfjordvatn en kald og snylaus vinterdag ……

Det hadde sæ altså slik at æ gikk rundt og venta og tenkte: kommer det ikkje sny snart? Og mange med mæ gikk rundt og venta og tenkte og tenkte og venta på at det skulle bli skiføre i fjellet. Men det kom ikkje sny. Langt ut i januar var det fortsatt sånn at skulle man gå på ski måtte man nesten ha snyen med sæ i sekken. Men kaldt var det; iskaldt. Og når det e kaldt og når det ikkje e sny da blir det is på vatnan. Og kan man ikkje gå på ski kan man kanskje gå på skøyte? Tenkte æ.

Så æ kontakta en turkompis, eller va det kanskje han som kontakta mæ? I alle fall blei vi enige om å forsøke isen på Skogsfjordvatn en kald og klar lørdags morran. Vi heiv oss i bilen og da vi bikka over toppen på Grønliskaret ……………………! For et vatn! For en is! For et føre! Skogsfjordvatn , here we come!

Vi parkerte bilen, tok på oss skisko, snørte de ganske nye turskøytan på skoen, tok på ryggsekken, justerte stavan. Og så begynte vi å gå. På skøyte! I begynnelsen forsiktig og stavranes; mer enn en gang var det på nippet til skikkelig tryning eller skikkelig rævplask, men vi holdt oss på beinan. Så vidt det va. Etter hvert begynte balansen å komme, både fraspark, beinføring, armbruk og vektfordeling fungerte bedre og bedre. Så begynte farta å komme også. Gradvis mer og mer fart. Og til sist: førr ei fart!

Og for en is! Som mørkt, blankt og glatt stål lå den under beinan og under skøytan. Når æ bøyde mæ framover kunne æ se mitt eget speilbilde i isen. Ei stund syns æ at æ likna både Kuppern & Hjallis&Fred Anton Maier der æ gikk om kapp med mitt eget speilbilde.

Og så alle sprekkan i isen! Is er vel et materiale som heile tida beveger sæ, utvide sæ og aldri ligger heilt stille. Heller ikkje her på Skogfjordvatn lå den stille. Den bråkte nokka forferdelig! Det drønna under beinan. Ikkje bare svake lyda, men av og til skikkelige tordendrønn; det rett og slett smalt i isen. Det ga en følelse av at isen kunne gi etter eller forsvinne i lause lufta. Men sånn var det ikkje. Isen blei jo bare tjukkere og sterkere heile tida. Når det drønna slik kom det også sprekker i isen. Noen ganger kunne vi se sprekkene nærmest løpe over isen i ei forferdelig fart. Det virka både sikkert og usikkert på samme tid og gjorde opplevelsen enda mer intens.

Og det va ikkje bare vi som speila oss i isen. Fjellan, sollyset og alt rundt vatnet va liksom dobbelt; vi så det både når vi så opp i lufta og når vi så ned i isen. For en opplevelse! Lyd & lys, farger & fart, balanse & beherskelse, skøyter & stål. Alt blanda sæ i en kakafoni av opplevelsa og følelsa.

Men så var det dette med sprekken. Vi skjønte jo fort, ikke minst gjennom noen «nesten-så-æ-stupte» opplevelsa, at sprekken måtte krysses på tvers, ikke på langs. Ei skøyta som står fast i et langsgåanes spor, den står virkelig fast. Ikkje mye fart framover der i gården, nei. Men massefarta (= vekt x hastighet) avtar ikkje like raskt. Og da ……………

Så da æ etter et par timers skøyting, passe trøtt i beina og passe full av sanseinntrykk i hauet, ikkje lengre var like oppmerksom på alt som suste forbi under beina, så sto æ plutselig heilt fast. Og like plutselig så lå æ der. Og like plutselig va æ ikke stand til hverken å tenke eller se eller snakke. Bare til å stønne, puste, pese og ynke mæ. Det gjorde steike ondt i brøstbeinet.

Men det gikk fort over, veldi fort. Etter noen minutter kjente æ nesten ingenting, æ var raskt på beina igjen og noen minutter etter det va smertan heilt borte og æ suste æ påny over den mørke, blanke og glatte isflata. Litt mer observant og litt mer bevisst på alle sprekken . Men med den samme farta og den samme sterke opplevelsen av natur, lys&lyd, farger & fart, bevegelse & balanse, skøyter & stål.

Det va en fantastisk tur, det va en fantastisk opplevelse. Vi va flere tima på isen. Det va rett og slett fantastisk. På hjemveien kjente æ at det var no litt ømt i brøstbeinet likevel. Og da æ morran etterpå måtte nyse så skjønte æ at også kroppen min va blitt en del av den fantastiske naturopplevelsen. Det va fortsatt litt ondt i brøstbeinet. Men seinare i uka da snyen endelig kom, va det nesten så æ tok mæ i å tenke at «kunne snyen ikkje ha venta litt tel, så kunne æ fått mæ enda en skøytetur på den mørke, hårde og glatte stålisen på Skogsfjordvatn». At æ slo mæ litt gjorde jo ingenting. For man må jo tåle å slå sæ littegrann skal man oppleve nokka så spesielt som å gå på vatne.

Facebook og fiber.

Mandag 6. februar er det en interessant artikkel i «Nordlys» om at Facebook nå etablerer sitt første serverområde utenfor USA. Anlegget skal ligge i Luleå i Nord-Sverige. I avisartikkelen står det bl.a:

«I Tromsø kjemper politikere, næringsliv, TIL og RDA-styret for å bygge en innendørs fotballbane. Ingen vet om de vil lykkes. I Luleå bygger Facebook en serverhall som er fire ganger så stor som en fotballbane.»

Det er ei interessant sammenlikning. Men problemet er nok verre enn det avisa beskriver. Vi kan vel ikke skylde på TIL eller RDA for at hele landet som sådan ikke har fulgt med i timen, for å si det slik:

Det er jo toppers at svenskene har gjort seg attraktive for ei slik etablering, og enda bedre er det jo at det skjer hos våre gode venner på Nordkalotten. Gratulerer til Luleå! Men hva er det som gjør at dette skjer i Luleå og ikke hos oss? Hva er det som gjør at ikke vi nordbaggare kan melde oss på i en slik internasjonal konkurranse i det framtidige globaliserte næringslivet?

For det første: Det må ha vært gjort godt arbeid av næringsliv og myndigheter i Sverige og Luleå for å tiltrekke seg Facebook. Alle gode ideer og initiativer krever av at det er noen ildsjeler som brenner for saken, og det har sikkert vært tilfelle i denne saken. Utover det: Hva er grunnlaget for utbygginga? La oss se på argumentene som framkommer i artikkelen og sammenlikne med forholdene i Nord-Norge.

· Kompetanse ved Luleå Tekniske Universitet: Universitetet i Tromsø (+ Høgskolen i Narvik) har vel minst like stort faglig miljø som i Luleå, både i tekniske fag og i samfunnsfag?

· Tilgang til store arealer: Er det ikke store områder tilgjengelig både i Tromsø og nabokommunene?

· Kaldt klima sparer behov for kjøleanlegg : Vi burde vel ha det kaldt nok?

· Vannkraft sikrer god tilgang til miljøvennlig energi : Det renner jo mye vatn i rør også her!

· Svært lite jordskjelvaktivitet : Det har vel ikke rista i Tromsø siden man sprengte i tunellen?

· Politisk stabilitet: Forskjellene i norsk politikk er stort sett at partiene har ulike navn. Det er vel ganske forutsigbart også her?

· Engasjert lokalt næringsliv: Jess, sjøl om «Nordlys»-artikkelen ironiserer over dette. Likevel; i mange høve kunne man kanskje ønske at næringslivet ikke bare fokuserte på å få rammevilkår tilpassa gårdagens industrisamfunn men mer på framtidas informasjonssamfunn. Noe å lære av næringslivet i Luleå?

· Sverige har meget gode fiberoptiske linjer: Her er det vi stryker! Sverige har over en tidsperiode investert tungt i ny telekommunikasjonsteknologi basert på fiber. I Norge har vi vært mest opptatt av å tyne effekten ut av gamle koppertråder, hesjetråder og andre steinalderteknologier.

Så dessverre: Fokuset hos oss har i stor grad vært rettet mot håpløse og ulønnsomme infrastrukturtiltak som jernbane til Nord-Norge, supertog i Sør-Norge, kaireperasjoner, asfaltering av hullete riksveier, bygging av butikksentra a la det svenskene gjorde på 60-tallet osv. Fokuset har i stor grad vært mot å finne ut hvordan vi skal løse gårdagens utfordringer i stedet for å legge til rette for morgendagens næringsliv. Dette gjelder ikke bare i Tromsø; dette er etter min mening en nasjonal utfordring.

Og våre gode naboer? Se på Finland. Etter Sovjetunionens fall var de nødt å finne en ny vei. I stedet for å løse de store utfordringene i det tradisjonelle næringslivet (=treindustri), satte de et kjempestøt inn på å utvikle programvare, elektronikk og mobilkommunikasjon på en måte som gjør at Finland nå i stor grad framstår som Europas «Silicon Valley».

Se på Sverige, som gjennom å satse på en avansert telekom infrastruktur, nå etter ca 10 – 15 år er i ferd med å trekke til seg store internasjonale etableringer. Eksempler her er både i Midt-Sverige, hvor bl.a. telekomløsningene mellom testbaner og bilfabrikker har vært en viktig faktor for etablering av avanserte testbaner for Europas bilindustri, og nå i Nord-Sverige med driftinga av Facebook.

Forretninga på investeringene kom ikke med en gang. Det har tatt lang tid og det er fortsatt mye igjen. Men begge land har tatt viktige steg på veien mot å finne sin plass i et lønnsomt, internasjonalt og moderne næringsliv.

Og hva skal så vi gjøre da her i Norge? Kanskje vi ikke skal bry oss i det hele tatt. Kanskje vi bare skal forholde oss rolig og la ting bli som de blir. Oljen er jo der og den kommer uansett. Vi andre trenger ikke gjøre noe annet enn det vi og våre forfedre og formødre har gjort før oss?

Eller skal vi forsøke å rette oss inn mot ei ny tid, nye oppgaver og et nytt næringsliv? Da vil vi fortsatt trenge en avansert telekom infrastruktur som er rimelig å bruke. For over 10 år siden raste det en heftig diskusjon om utbygging av breibånd i bygd og by over heile landet. Situasjonen i dag er bedre enn den var da, men vår svenske venner viser at på tross av det er vi fortsatt håpløst akterutseilt. Kanskje vi bør blåse liv i en ny breibåndsdebatt?