En gang var jeg på konsert i Kulturhuset i Tromsø sammen med to barn. Foreldrene deres var flyktninger som var kommet hit noen år tidligere. Barna hadde på ganske kort tid blitt en del av samfunnet her - ikke minst språklig; de forsto og snakka samme språk som jeg og andre innfødte her på stedet.
På scenen sto Gustav Lorentzen (”Ludvigsen”) og Trygve Thue (”Tyggen Tut”) m.fl. Det var en veldig fin konsert; morsom, alvorlig, tankevekkende, musikalsk, lekende. Salen var på det nærmeste fullsatt av barn m/foreldre – ikke foreldre m/barn. En låt - eller rettere sagt en seanse – husker jeg spesielt godt: ”Barn har rett”. Gustav Lorentzen fikk alle barna i salen til å reise seg, hoppe og danse og synge av full hals: ”Barn har rett. Barn har rett – rett og slett!”
Det var sterkt, også for meg og mine venner. De to, som sammen med sine foreldre hadde kommet seg vekk fra hjemlandets kaos, krig og forfølgelse og som nå var en trygg og god familie i det norske samfunn, sto ved siden av meg og sang og sang og sang: ”Barn har rett - rett og slett! ” sammen med alle andre barna i salen…………..
Etter siste Stortingsvalg, er det nå varslet innstramminger i norsk asylpolitikk. Dette er fulgt opp av en relativt omfattende debatt med bokutgivelser, debattmøter, innlegg i media og på ulike blogger, kommentarer på lederplass i diverse aviser osv. Ett eksempel på denne debatten er oppmerksomheten rundt boka ”Ekstremistan”, skrevet av Aslak Nore.
Blant mange er det stor forståelse for at det nå kommer ei innstramming. Både på høyre- og venstresida i politikken hører man i økende grad at vi nå må ta strengere kontroll med hvem som kommer hit, slik at ikke vår samfunnsmodell forvitrer heilt og ender opp i et kaos av lykkejakt, ekstremisme, kriminalitet, dyrking av subkulturer og det som enda verre er. Bare noen få politiske partier har hittil tort å løfte kritiske røster til dette; de fleste partier ser mer ut til å tenke på hvordan upopulære holdninger kan gå ut over oppslutning ved neste valg.
Jeg kan mene mye om denne debatten, men her og nå er det ett forhold som jeg synes er viktigere enn de andre. I forbindelse med de bebudede innstramminger, skal også behandlinga av mindreårige flyktninger og asylsøkere skjerpes. De skal i større grad enn tidligere behandles individuelt fra sak til sak, og ikke som ei spesiell gruppe. De skal utsettes for strengere kontroll, nærmere undersøkelser, raskere hjemsendelser. Dette skal igjen virke avskrekkende for de store horder av potensielle mindreårige urettmessige flyktninger som i løpet av kort tid kan invadere og ødelegge landet vårt, slik at vi kan gi bedre hjelp til de som virkelig trenger det.
Huff, nå blei jeg kanskje en smule ironisk? Likevel; for meg er det viktig at vi også i asylpolitikken verner om holdningen at barn er ei spesiell gruppe, at ”barn er barn” og at ”barn har rett”. Jeg synes det er viktig og riktig at man forsøker å stoppe kyniske voksne som utnytter barn i for eksempel menneskesmugling. Jeg synes at man må gjøre hva man kan for å bekjempe kriminalitet og barns rolle i forbindelse med kriminalitet. Og jeg synes det er riktig at vi hjelper de som mest av alt trenger beskyttelse - også blant barn. Men jeg synes ikke det er riktig at vi nå forsøker å bekjempe uønskede utviklingstrekk gjennom en politikk som også kan komme til å straffe ofrene for dette – dvs. barna som søker asyl.
Flere flyktninger som jeg kjenner har fortalt om djup frykt for situasjoner som kan minne om noe av det de har vært gjennom før de flykta: politi, avhør, uniformer, kontroller, angiveri osv. I noen tilfeller vet jeg om barn som er blitt livredde for å gå på et vanlig kontor, etter direkte forfølgelse av seg sjøl og slektninger i hjemlandet. Og nå skal det altså bli slik i Norge, at i jakt på de urettmessige asylsøkere er vi villige til å påføre ytterligere traumer hos barn gjennom omfattende avhør, undersøkelser, etterretning osv.
De fleste er vel enige om at det er nødvendig at barn over heile verden må ha særskilt beskyttelse. FN har gjennom en lang prosess utviklet ”FNs konvensjon om barnets rettigheter”, en konvensjon som Norge tiltrådte i 1991. Ei innstramming av norsk asylpolitikk vil sikkert ikke være i konflikt med dette. Likevel; kan vi med god samvittighet begynne og behandle asylsøkende barn som ”små voksne”? Vil vi virkelig utsette barn som har opplevd kynisk maktbruk og manipulering fra voksne for nye omganger med maktbruk, forhør, undersøkelser og etterretning?
Skal vi ikke heller ta imot barn som barn, og bekjempe kriminalitet, utnytting og manipulering av barn med virkemidler som vi kan stå inne for fullt og helt? Så kan barn fortsatt være barn her i landet, uavhengig av hvor i verden de kommer fra og uavhengig av hva de har vært igjennom tidligere. Kanskje bør Gustav Lorentzen synge for oss en gang til at barn har rett? Eller - egentlig bør han kanskje synge: ”Barn har rettigheter – rett og slett!”
onsdag 2. desember 2009
Abonner på:
Innlegg (Atom)